Å ikke bli forstått

Denne uken er jeg alene med barna fra torssag ( i dag) til søndag, noe som i seg selv er fantastisk gøy! Å i den anledning har jeg lillesøsteren min på besøk, for å få litt hjelp hjemme - og for å være sosial med noen som er eldre enn 6 år. Ikke det at det ikke er kjekt å snakke med hun som er 6år, men det er godt å kunne ha en voksen samtale inni mellom.

 

I dag har vert en utrolig lang dag. Jeg har vert på jobb, og hatt barna alene fram til søsteren min kom nå i kveld. Å da blir det selvfølgelig en del timer forran tv'n, enten med litt CoD eller en film eller serie (eller begge). Så nå er det blitt sent, å jeg er snart på vei i seng, men først tenkte jeg at jeg skulle skrible litt om noe som irriterer meg. (Som vanlig)

En ting som irriterer meg grenseløst er når noen tror at de vet bedre enn meg hvordan mitt forhold med min samboer burde være. I dag dro samboeren min på lan, noe som han gjør ca. 1 gang i året. Dette er noe jeg absolutt unner ham, selv om min hverdag denne helgen blir litt mer hektisk. Dette er fordi jeg har sterk tro på at "egentid" er en viktig faktor i ett vellykket forhold (i alle fall i mitt). Det er viktig å av og til ha tid for seg selv, enten om man er helt alene eller finner på noe med venner eller hva som helst. Det eneste som er viktig er at man slipper en liten stund uten å tenke på barn og samboer. Å få koble helt ut en helg er rett og slett deilig! 

Å at du da får en kommentar på "jeg skjønner meg ikke på forholdet ditt, hvorfor sier du ja til at han er borte så lenge? Det hadde jeg aldri gjort" (ikke ordrett, men noe i den duren)...  - Da kjenner jeg at irritasjonen blir stor. I alle fall når det er en person som ikke kjenner til hvordan mitt forhold fungerer. 

Jeg sier ikke at det er ulovlig å være uenig, men du kan jo spare deg for ekle kommentarer. I alle fall etter min mening. Jeg går ikke å skyter ut kommentarer om hva som helst, til hvem som helst, bare fordi jeg tenker noe.

Noen ganger kan det være lov å tenke seg om 2 ganger før man ytrer sin mening.

 

Jeg skal i alle fall kose meg masse i helgen, nå når jeg har fått blåst fra meg! Masse tid alene med barna, jeg gleder meg!

 

-prøvde å ta en liten hvil på sofan-

 

- uperfekthverdag

5 positive ting med å være mamma!

Jeg fikk nylig beskjed om at jeg hadde for mange negative innlegg, i forhold til de positive. Dette må jeg rette på, med ett skikkelig positivt ett! Så her er fem av mange hundre positive ting ved å være mamma.

 

1. Du har noen som er glad i deg og bryr seg om deg, hver eneste dag! - Her er det virkelig snakk om ubetinget kjærlighet.

2. Du kjeder deg aldri, for det har du ikke tid til!

3. Du får uforventede og velmente komplimenter, som for eksempel:

          - "Så myk og god mage du har mamma!" Eller...

          - "Du er ikke så flink til å synge, men du er veldig god til å lese, så kan vi ikke lese en bok heller?"

4. Du får gode visdomsord! Som eksempel kan jeg nevne det eldste jenta sa til meg rett før vi gikk inn i klasserommet på første skoledag:

          - "Det er ikke hvordan vi ser ut eller noe, det er hvordan vi oppfører oss som teller, mamma."

5. Du får utrolig masse kos, og ett utrolig antall klemmer, HVER dag! 

 

Livet blir aldri det samme etter du får barn, men det er selvfølgelig utrolig mange opplevelser ved å være mamma som er positive og fantastiske! Det å se det første smilet eller når den første tannen eeeendelig er kommet seg ut eller de første ustødige skrittene! - Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått og fortsetter å få oppleve disse tingene :)

 

- ubetinget kjærlighet -

 

 

- uperfekthverdag

Litt deprimert

Jeg kjenner i det siste på at jeg er litt nedenfor. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg ikke var trist og lei meg, men det gjør bare at jeg blir enda mer nedenfor. Det er vondt å kjenne på, jeg føler meg alene i verden om følelsene mine, å det er ikke spesielt kjekt. Jeg føler jeg er på gråten av bare små ting. Å det er dumt for både meg, samboer og barn.

Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å skrive litt om hvorfor, sånn at jeg kan få ut litt av frustrasjonen, å gjerne høre fra noen som er eller har vert i lignende situasjoner, hvis det er noen der ute? :)

 

(hvordan begynner jeg da? - det er det jeg syns er vanskeligst!) Jeg kan vel begynne med at min samboer i en tid har vert veldig sliten, noe som kommer av at jeg jobber mye kveld, da må han i tillegg til å ha kjørt barna i barnehagen og vert på jobb også hente og være alene med dem resten av kvelden (lage middag, stelle og legge). Da tenke du kanskje at herregud, det må han da tåle! - Men det er faktisk ikke bare bare å være alene om alt flere dager i uken. Jeg synes samboeren min sa det bra når han sa noe sånn som dette; å være hjemme hos oss, er som å være på leos lekeland, bare hver dag. (hvis du ikke vet hva leos lekeland er, så er det en eneste stor lekeplass for barn, inne! Du kan jo tenke deg til støynivået). Så jeg prøver så godt jeg kan å la han slappe av når jeg er hjemme, med å enten ta med meg barna ut på besøk eller bare la ham sove på morgenen i helgene eller la han (så ofte som mulig) dra ut av huset og koble av med venner. Men det er jo begrenset hvor ofte jeg kan gjøre dette, fordi jeg jobber kvelder og annen hver helg, i tillegg har jeg ikke lappen (så å komme oss ut på noe krever at vi må ta buss). På grunn av dette har jeg den siste tiden prøvd etter beste evne å søke på nye jobber, med mer dagtid og mindre kveld. Noe som ikke er mulig i min jobb, der jeg jobber ca. tre kvelder i uka. Jeg har søkt og søkt, men får ingen napp. - Noe som begynner å bli mer og mer deprimerende. Jeg har nemlig ikke så mye å skrive på CV'n, i og med at jeg aldri fullførte videregående skole, fordi jeg fikk eldste jenta. Jeg har jo jobbet i butikk i 5 år, og er (om det er lovt å si) flink i jobben min! Men det ser ikke ut til at dette teller særlig mye i jobbsøknader. Noe som jeg ikke kan gjøre stort mye med. Jeg har mange ganger tenkt på å gjøre ferdig utdanningen min, men vi har rett og slett ikke råd til at jeg går ned i stilling for å ha tid til at jeg skal gå på skole. Så dette er noe jeg bare må slå meg til ro med at jeg må gjøre når barna blir større. Men det er jo ikke lett når jeg trenger en annen jobb nå, ikke bare fordi samboeren min trenger det, men også fordi jeg vil ha mer tid sammen med barna mine.

Det hele gjør meg utrolig fortvilet, og jeg føler meg som den verste i verden. Den verste kjæresten og den verste mammaen. 

 

Vi har som tidligere nevnt tre fantastiske barn. Eldste jenta på 6år (snart 7), og tvillingene på 2år. Eldste jenta er utrolig smart og god i seg, hun skal ta vare på alle og hjelpe til med alt, hun elsker alle og har utrolig mye kjærlighet å gi. Den yngste av tvillingene, veslejenta mi, er sjefen i huset! Hun styrer å bestemmer, men kan også være utrolig omtenksom og snill (noen ganger). Hun passer på gutten vår (som er like gammel som henne, faktisk 2 min eldre), som ikke er helt som alle andre barn. Vi fikk nettopp vite at han med sikkerhet er Autist.

Vi så at det var noe som ikke stemte helt, allerede når han var 3 mnd, da han lå å så på listene i taket, i stede for på meg og min samboer. Og vi har visst at han var annerledes siden han var 6 mnd og vi ikke fikk den samme kontakten med ham, som vi har fått med de to andre. Og vi var rimelig sikre på at han var Autist, innen han var 1år. I løpet av den tiden fra han var 3 mnd til han ble 1år, så har jeg nevnt det på helsestasjonen sikkert hver gang og fått det samme svaret hver gang; "De kan ikke se noe så tidlig, bare vent."  (Å det er rett og slett bare ren løgn! Det er klart at ingen kan sette en sikker diagnose på små barn, men de kan sette en midlertidig en, sånn at han får den hjelpen han trenger og vi får den hjelpen vi trenger.) Vi var heldige med at i barnehagen vår, så tar de barna på alvor, og gjennom dem så fikk vi vite at vi kunne søke hjelp gjennom PPT. Og samtidig som vi søkte om hjelp gjennom PPT, så tok jeg selv kontakt med lege, for å få henvisning til BUP. Nå har det gått ca. 1 år siden vi startet den utrolig lange søknads-prosessen, og endelig fikk vi bekreftet det vi har visst i over ett år. Og endelig har vi begynt å få den hjelpen vi trenger. Selv om det er en utrolig lettelse å endelig få hjelp, så er det menge andre følelser inn i bildet. Jeg er overveldet med tanker om utfordringer som kommer til å komme i fremtiden. Kommer han til å ha venner, kommer han til å bli utestengt for å være annerledes, kommer han til å gå glipp av opplevelser, hvordan kommer dette til å påvirke livet hans. Men også hvordan det kommer til å påvirke søskens og våre liv. Å det er ingenting jeg kan gjøre med det, jeg kan ikke gjøre annet enn å være der for han når og hvis det skjer, jeg kan ikke beskytte ham mot grusomme verden fordi han ikke er som alle andre. Jeg føler meg hjelpeløs. Jeg føler ingen forstår. Jeg føler at det ikke er noen å snakke med. Jeg føler meg alene i verden.

Og jeg vet at mye av det jeg føler å tenker på er irrasjonelle frykter og at det kommer til å ordne seg på den ene eller andre måten, men allikevel er det noe jeg går å kverner på. Sammen med at jeg burde hatt en annen jobb, noe som viser seg å være mye vanskeligere å fikse enn jeg i utgangspunktet hadde håpet. 

Da ender jeg rett og slett opp med å ikke strekke til og føler meg litt deprimert. Det er ikke lett å snakke om i det hele tatt, å derfor er det godt å få lettet litt på trykket med å skrible det ned her.

 

-tvillingene ca 5mnd-

 

- uperfekthverdag

Søvnmangel

Søvnmangel er noe alle foreldre har vert borti, kan jeg tenke meg.

Jeg har alltid slitt med søvnen, men aldri før så mye som etter jeg fikk barn. Når du har barn så er ikke tiden din egen. De første månedene er det mating og bleieskift til alle døgnets tider og etter hvert blir det jo bedre, men så lenge det brukes bleier så er det jo klart at det skal bæsjes på natten! Og i det de begynner i barnehagen er det sykdom på sykdom. Spysyken er den verste! I alle fall på små barn. De har ingen kontroll på hvor de spyr hen, det kommer OVER ALT! i sengen, på gulvet, på veggene, i sofan, på kjøkkenbordet og på meg. Jeg har aldri vasket så mye klær og sengetøy noen gang, som når tvillingene første gang hadde spysyken. Og jeg har heller aldri sovet så lite! Når den ene var ferdig å spy, så begynte den andre. En OND sirkel. 

Men til bake til søvnen. Nå har tvillingene blitt 2 år, å sover hele natten (endelig!). Så kveldene og nettene mine er mer mine. Etter klokken 20, så har jeg tid til meg selv og mitt. Og om nettene kunne jeg, om jeg fikk sove, hatt sammenhengende søvn. - Men jeg får ikke sove. Jeg vet ikke hvorfor, jeg prøver så godt jeg kan. Jeg tror jeg har blitt for vandt med søvnløse netter til at jeg klarer å slappe helt av. Jeg ligger i sengen å venter, venter på at øynene skal gli igjen og jeg skal gli inn i drømmeland. Men ingenting skjer. Kanskje det blir bedre med tiden? - Det håper jeg virkelig. 

 

Over til noe helt annet, fordi jeg har problemer med å sove, så har det blitt til at jeg står opp etter å ha prøvd å sove en god stund. Går å ser noe på tv, for å bli trøttere, for så å gå å legge meg. Å i det siste har jeg blitt avhengig av Twilight.... Ja.. du hørte rett, Twilight! Jeg har nå i løpet av en uke, sett alle filmene, for så å begynne å se dem på ny. Det er noe med den alt oppslukende kjærligheten som fascinerer meg, kjærligheten som betyr mer enn liv og død. Jeg vet ikke om jeg syns det er usunt eller romantisk, eller kanskje litt av begge, hehe. Men jeg blir jo alltid litt ekstra opptatt av kjærlighet og klissete romanse rundt valentines day, som jeg ser at det faktisk har blitt allerede! Ha en flott valentines day alle sammen, ha troen på kjærligheten - det har jeg!

Så snakkes vi i morgen :)

 

 

 

- uperfekthverdag

Jeg savner barna mine.

Det er ikke det at jeg ikke ser dem, jeg ser dem hver dag! Jeg står opp om morgenen, steller dem, lager niste og gir dem både kos og klem før det er avgårde til barnehage og skole.

Men vi, som mange andre er i denne berømte tidsklemma som alle snakker om. Jeg føler nesten aldri jeg har helt tid til å sette meg ned og virkelig ta meg tid til å være i nået. Misforstå meg rett, jeg er jo med barna mine å leker osv, men jeg har alltid tusen tanker om ting som MÅ gjøres, både før og etter barnas leggetid. I tillegg så jobber jeg i butikk, der det ikke blir helt få kveldsvakter, de varer ikke lengre enn til 20.00, men da er allerede tvillingene i seng før jeg kommer hjem og eldste jenta er midt i kvelds-stellet når jeg når inn ytterdøra. 

Det jeg virkelig savner, er å kunne være med dem, uten å måtte tenke på klesvasken som skulle blitt tatt hånd om i går og om vi har nok poteter til middagen senere på dagen eller om jeg må vaske badet etter barna er i seng eller om det kan la seg vente enda en dag. 

Tvillingene raserer raskere enn jeg rekker å rydde, og før jeg vet ordet av det, så har eldste jenta dratt ut alle klærne av kles-skapet for å finne antrekket til skolen dagen etter. I mens jeg plukker opp alle klesplaggene fra gulvet, bretter og plaserer de i skapet igjen, så blir det fryktelig stille (alle som har barn, vet at det er når det blir stille at det foregår fanterier). Da er plutselig den ene tvillingen på kjøkkenbordet og den andre på benken og henter ned noe godt fra skapet, som de da skulle dele i skjul. Og i tillegg så har samboeren for tredje dag på rad vert litt for lenge oppe dagen før og trenger virkelig å legge seg nedpå klokken 17 på dagen, fordi han er så sliten (noe som er helt forståelig, siden han bare måtte se en episode til av den kjekke serien som vi ser sammen, selv om han vet hvor trøtt han blir). Så da står jeg der, med middag som skal lages, tre barn som drar meg i både genser og bukser fordi de skal vise meg noe kjempeviktig, mens jeg funderer på det badet som så inderlig burde blitt vasket.

Jeg sier ikke at jeg ikke trives i min hverdag, for det gjør jeg! Jeg elsker både barn og samboer, men noen ganger skulle jeg bare så gjerne hatt et 4 timers lengre døgn!

Det er selvfølgelig ikke alle dager som er like, det er noen få dager der vi har all tid i hele verden. De er unike, og de dagene og øyeblikkene er det som gjør at alt strevet og slitet blir verd det. Det er da jeg virkelig kjenner på hvor heldig jeg er og hvor mye jeg setter pris på den fantastiske familien min!

 

- mesterverk på kjøleskapet -

absolutely worth it! -

 

 

- uperfekthverdag

Meg, på godt og vondt!

Hvordan begynner man da? 

Kanskje forteller man litt om seg selv? -

Jeg er en 27 år gammel 3 barns mor. Jeg har en jente på 6 (snaart 7, dette er veldig viktig for henne), og så har jeg to-eggede tvillinger (en gutt og en jente) på 2 år. Min samboer og jeg har vert sammen i snart 8 år og forlovet i 3 år. Jeg jobber i en butikk, hvor jeg trives veldig godt.

Jeg har en travel hverdag, hvor det føles som om hvert minutt teller og det alltid er noe å henge fingrene i! 

Når du har en travel hverdag hvor ikke alltid alt går som det skal (å det kan jeg love deg at det ikkje gjør med tre travle barn), så trenger man et utløp for taker og følelser, å det er dette jeg har tenkt å bruke denne bloggen til. 

Så får tiden vise hvordan det går, snakkes i morgen!

 

 

 

-uperfekthverdag