ha ett barn som er anderledes.

Hei folkens!

I dag skal jeg skrive om ett vanskelig tema, eller i alle fall ett tema som jeg synes det er vanskelig skrive om. Jeg har tidligere skrevet ett innlegg hvor jeg nevner dette, men detver noe jeg har tenkt skrive flere innlegg om. Jeg vil bare p forhnd si at dette er mine egne take og meninger - at det som gjelder for meg, ndvendigvis ikke gjelder for alle andre. Og som forelder respekterer jeg at andre ikke ndvendigvis synes at mine meninger er riktige, men denne bloggen er mitt utlp for mine tanker (p godt og vondt).

 

Jeg har en snn, han er anderledes. Han ble fdt anderledes og det er verken noe fra eller til, som jeg kunne gjort anderledes for at han ikke skulle blitt som han er. Snnen min har autisme.

Siden han bare er 2r, s er diagnosen "flytende", men per n blir det sagt at han har en moderat til hy grad av autisme. Med "flytende", menes det at graden av autisme ikke er s lett mle nr barn enn er s sm og at den antageligvis (uten si det med sikkerhet) kommer til forrandre seg. 

Vi har lenge vist at snnen vr ikke var helt som andre barn, og vi har visst i over 1r at han ganske sikkert var innenfor autismespekteret. Men bare for en liten stund siden fikk vi endelig satt en diagnose. jeg tenker endelig er det rette ordet, siden vi har visst at han var anderledes siden han va 3-4mnd, uten f srlig god hjelp fr i fjord da vi gjennom barnehagen fikk kontaktet PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) og jeg fikk legen til sende en henvisning til BUPa (Barne og Ungdoms Psykiatrisk avdeling). Der de er utrolig flinke! Vi har flt oss utrolig godt ivaretatt, selv om papirmlla som er systemet her i Norge, tar noe lang tid.

Det ha en snn som er anderledes skaper situasjoner som andre ikke tenker over at er ett problem en gang, og som er vanskelig forklare i en stresset situasjon. 

Som ett eksempel kan jeg nevne at vi var i en bursdag til farfaren til samboeren min. Da vi ble inviterte viste vi ikke hvor utrolig mange folk som skulle komme og hvor utrolig hylytt det skulle vre der.  For vanlige barn ville dette vert gy! Det var jo godteri, kaker og som i alle selskaper - mye oppmerksomhet til de ste sm barna.... Men for min snn var dette et hel****, for si det mildt. Uante mengder brk og alle de skumle folkene som skulle borti ta p han. I tillegg var han p en plass som han ikke er vandt med vre, s dette gjorde ikke saken noe bedre. Jeg endte opp med g bre p ham hele selskapet bare for roe ham noe ned, mens jeg fr konstante sprsml om noe er galt fra personer jeg nesten aldri har mtt.  jeg har aldri sett ham s sliten som etter vi gikk fra selskapet (tidlig) og vi var i bilen vr i trygge omgivelser.... -Hele dagen og opplevelsen gjorde vondt i mammahjertet!

Og dette var bare ett par timer av en dag..

 

Det har vert ett langt og beinhardt r, som jeg tenker skrive flere innlegg om i nrmeste fremtid. Men for i dag tenker jeg at det holder for dagens utlp. 

 

 

Denne uken har jeg pskeferie, nyter tiden med slappe av og ta igjen p det forbanna husarbeidet som vistnok aldri ser uttil ta ferie.

S jeg nsker god pske til alle sammen fra alle oss her hjemme! :)

 

--God pske-

 

-uperfekthverdag

ikke bli forsttt

Denne uken er jeg alene med barna fra torsdag ( i dag) til sndag, noe som i seg selv er fantastisk gy! i den anledning har jeg lillessteren min p besk, for f litt hjelp hjemme - og for vre sosial med noen som er eldre enn 6 r. Ikke det at det ikke er kjekt snakke med hun som er 6r, men det er godt kunne ha en voksen samtale inni mellom.

 

I dag har vert en utrolig lang dag. Jeg har vert p jobb, og hatt barna alene fram til ssteren min kom n i kveld. da blir det selvflgelig en del timer forran tv'n, enten med litt CoD eller en film eller serie (eller begge). S n er det blitt sent, jeg er snart p vei i seng, men frst tenkte jeg at jeg skulle skrible litt om noe som irriterer meg. (Som vanlig)

En ting som irriterer meg grenselst er nr noen tror at de vet bedre enn meg hvordan mitt forhold med min samboer burde vre. I dag dro samboeren min p lan, noe som han gjr ca. 1 gang i ret. Dette er noe jeg absolutt unner ham, selv om min hverdag denne helgen blir litt mer hektisk. Dette er fordi jeg har sterk tro p at "egentid" er en viktig faktor i ett vellykket forhold (i alle fall i mitt). Det er viktig av og til ha tid for seg selv, enten om man er helt alene eller finner p noe med venner eller hva som helst. Det eneste som er viktig er at man slipper en liten stund uten tenke p barn og samboer. f koble helt ut en helg er rett og slett deilig! 

at du da fr en kommentar p "jeg skjnner meg ikke p forholdet ditt, hvorfor sier du ja til at han er borte s lenge? Det hadde jeg aldri gjort" (ikke ordrett, men noe i den duren)...  - Da kjenner jeg at irritasjonen blir stor. I alle fall nr det er en person som ikke kjenner til hvordan mitt forhold fungerer. 

Jeg sier ikke at det er ulovlig vre uenig, men du kan jo spare deg for ekle kommentarer. I alle fall etter min mening. Jeg gr ikke skyter ut kommentarer om hva som helst, til hvem som helst, bare fordi jeg tenker noe.

Noen ganger kan det vre lov tenke seg om 2 ganger fr man ytrer sin mening.

 

Jeg skal i alle fall kose meg masse i helgen, n nr jeg har ftt blst fra meg! Masse tid alene med barna, jeg gleder meg!

 

-prvde ta en liten hvil p sofan-

 

- uperfekthverdag

5 positive ting med vre mamma!

Jeg fikk nylig beskjed om at jeg hadde for mange negative innlegg, i forhold til de positive. Dette m jeg rette p, med ett skikkelig positivt ett! S her er fem av mange hundre positive ting ved vre mamma.

 

1. Du har noen som er glad i deg og bryr seg om deg, hver eneste dag! - Her er det virkelig snakk om ubetinget kjrlighet.

2. Du kjeder deg aldri, for det har du ikke tid til!

3. Du fr uforventede og velmente komplimenter, som for eksempel:

          - "S myk og god mage du har mamma!" Eller...

          - "Du er ikke s flink til synge, men du er veldig god til lese, s kan vi ikke lese en bok heller?"

4. Du fr gode visdomsord! Som eksempel kan jeg nevne det eldste jenta sa til meg rett fr vi gikk inn i klasserommet p frste skoledag:

          - "Det er ikke hvordan vi ser ut eller noe, det er hvordan vi oppfrer oss som teller, mamma."

5. Du fr utrolig masse kos, og ett utrolig antall klemmer, HVER dag! 

 

Livet blir aldri det samme etter du fr barn, men det er selvflgelig utrolig mange opplevelser ved vre mamma som er positive og fantastiske! Det se det frste smilet eller nr den frste tannen eeeendelig er kommet seg ut eller de frste ustdige skrittene! - Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har ftt og fortsetter f oppleve disse tingene :)

 

- ubetinget kjrlighet -

 

 

- uperfekthverdag

Litt deprimert

Jeg kjenner i det siste p at jeg er litt nedenfor. Jeg skulle selvflgelig nske at jeg ikke var trist og lei meg, men det gjr bare at jeg blir enda mer nedenfor. Det er vondt kjenne p, jeg fler meg alene i verden om flelsene mine, det er ikke spesielt kjekt. Jeg fler jeg er p grten av bare sm ting. det er dumt for bde meg, samboer og barn.

S jeg tenkte at jeg skulle prve skrive litt om hvorfor, snn at jeg kan f ut litt av frustrasjonen, gjerne hre fra noen som er eller har vert i lignende situasjoner, hvis det er noen der ute? :)

 

(hvordan begynner jeg da? - det er det jeg syns er vanskeligst!) Jeg kan vel begynne med at min samboer i en tid har vert veldig sliten, noe som kommer av at jeg jobber mye kveld, da m han i tillegg til ha kjrt barna i barnehagen og vert p jobb ogs hente og vre alene med dem resten av kvelden (lage middag, stelle og legge). Da tenke du kanskje at herregud, det m han da tle! - Men det er faktisk ikke bare bare vre alene om alt flere dager i uken. Jeg synes samboeren min sa det bra nr han sa noe snn som dette; vre hjemme hos oss, er som vre p leos lekeland, bare hver dag. (hvis du ikke vet hva leos lekeland er, s er det en eneste stor lekeplass for barn, inne! Du kan jo tenke deg til stynivet). S jeg prver s godt jeg kan la han slappe av nr jeg er hjemme, med enten ta med meg barna ut p besk eller bare la ham sove p morgenen i helgene eller la han (s ofte som mulig) dra ut av huset og koble av med venner. Men det er jo begrenset hvor ofte jeg kan gjre dette, fordi jeg jobber kvelder og annen hver helg, i tillegg har jeg ikke lappen (s komme oss ut p noe krever at vi m ta buss). P grunn av dette har jeg den siste tiden prvd etter beste evne ske p nye jobber, med mer dagtid og mindre kveld. Noe som ikke er mulig i min jobb, der jeg jobber ca. tre kvelder i uka. Jeg har skt og skt, men fr ingen napp. - Noe som begynner bli mer og mer deprimerende. Jeg har nemlig ikke s mye skrive p CV'n, i og med at jeg aldri fullfrte videregende skole, fordi jeg fikk eldste jenta. Jeg har jo jobbet i butikk i 5 r, og er (om det er lovt si) flink i jobben min! Men det ser ikke ut til at dette teller srlig mye i jobbsknader. Noe som jeg ikke kan gjre stort mye med. Jeg har mange ganger tenkt p gjre ferdig utdanningen min, men vi har rett og slett ikke rd til at jeg gr ned i stilling for ha tid til at jeg skal g p skole. S dette er noe jeg bare m sl meg til ro med at jeg m gjre nr barna blir strre. Men det er jo ikke lett nr jeg trenger en annen jobb n, ikke bare fordi samboeren min trenger det, men ogs fordi jeg vil ha mer tid sammen med barna mine.

Det hele gjr meg utrolig fortvilet, og jeg fler meg som den verste i verden. Den verste kjresten og den verste mammaen. 

 

Vi har som tidligere nevnt tre fantastiske barn. Eldste jenta p 6r (snart 7), og tvillingene p 2r. Eldste jenta er utrolig smart og god i seg, hun skal ta vare p alle og hjelpe til med alt, hun elsker alle og har utrolig mye kjrlighet gi. Den yngste av tvillingene, veslejenta mi, er sjefen i huset! Hun styrer bestemmer, men kan ogs vre utrolig omtenksom og snill (noen ganger). Hun passer p gutten vr (som er like gammel som henne, faktisk 2 min eldre), som ikke er helt som alle andre barn. Vi fikk nettopp vite at han med sikkerhet har Autisme.

Vi s at det var noe som ikke stemte helt, allerede nr han var 3 mnd, da han l s p listene i taket, i stede for p meg og min samboer. Og vi har visst at han var annerledes siden han var 6 mnd og vi ikke fikk den samme kontakten med ham, som vi har ftt med de to andre. Og vi var rimelig sikre p at han var innenfor autismespekteret, innen han var 1r. I lpet av den tiden fra han var 3 mnd til han ble 1r, s har jeg nevnt det p helsestasjonen sikkert hver gang og ftt det samme svaret hver gang; "De kan ikke se noe s tidlig, bare vent."  ( det er rett og slett bare ren lgn! Det er klart at ingen kan sette en sikker diagnose p sm barn, men de kan sette en midlertidig en, snn at han fr den hjelpen han trenger og vi fr den hjelpen vi trenger.) Vi var heldige med at i barnehagen vr, s tar de barna p alvor, og gjennom dem s fikk vi vite at vi kunne ske hjelp gjennom PPT. Og samtidig som vi skte om hjelp gjennom PPT, s tok jeg selv kontakt med lege, for f henvisning til BUP. N har det gtt ca. 1 r siden vi startet den utrolig lange sknads-prosessen, og endelig fikk vi bekreftet det vi har visst i over ett r. Og endelig har vi begynt f den hjelpen vi trenger. Selv om det er en utrolig lettelse endelig f hjelp, s er det menge andre flelser inn i bildet. Jeg er overveldet med tanker om utfordringer som kommer til komme i fremtiden. Kommer han til ha venner, kommer han til bli utestengt for vre annerledes, kommer han til g glipp av opplevelser, hvordan kommer dette til pvirke livet hans. Men ogs hvordan det kommer til pvirke sskens og vre liv.  det er ingenting jeg kan gjre med det, jeg kan ikke gjre annet enn vre der for han nr og hvis det skjer, jeg kan ikke beskytte ham mot grusomme verden fordi han ikke er som alle andre. Jeg fler meg hjelpels. Jeg fler ingen forstr. Jeg fler at det ikke er noen snakke med. Jeg fler meg alene i verden.

Og jeg vet at mye av det jeg fler tenker p er irrasjonelle frykter og at det kommer til ordne seg p den ene eller andre mten, men allikevel er det noe jeg gr kverner p. Sammen med at jeg burde hatt en annen jobb, noe som viser seg vre mye vanskeligere fikse enn jeg i utgangspunktet hadde hpet. 

Da ender jeg rett og slett opp med ikke strekke til og fler meg litt deprimert. Det er ikke lett snakke om i det hele tatt, derfor er det godt f lettet litt p trykket med skrible det ned her.

 

-tvillingene ca 5mnd-

 

- uperfekthverdag

Svnmangel

Svnmangel er noe alle foreldre har vert borti, kan jeg tenke meg.

Jeg har alltid slitt med svnen, men aldri fr s mye som etter jeg fikk barn. Nr du har barn s er ikke tiden din egen. De frste mnedene er det mating og bleieskift til alle dgnets tider og etter hvert blir det jo bedre, men s lenge det brukes bleier s er det jo klart at det skal bsjes p natten! Og i det de begynner i barnehagen er det sykdom p sykdom. Spysyken er den verste! I alle fall p sm barn. De har ingen kontroll p hvor de spyr hen, det kommer OVER ALT! i sengen, p gulvet, p veggene, i sofan, p kjkkenbordet og p meg. Jeg har aldri vasket s mye klr og sengety noen gang, som nr tvillingene frste gang hadde spysyken. Og jeg har heller aldri sovet s lite! Nr den ene var ferdig spy, s begynte den andre. En OND sirkel. 

Men til bake til svnen. N har tvillingene blitt 2 r, sover hele natten (endelig!). S kveldene og nettene mine er mer mine. Etter klokken 20, s har jeg tid til meg selv og mitt. Og om nettene kunne jeg, om jeg fikk sove, hatt sammenhengende svn. - Men jeg fr ikke sove. Jeg vet ikke hvorfor, jeg prver s godt jeg kan. Jeg tror jeg har blitt for vandt med svnlse netter til at jeg klarer slappe helt av. Jeg ligger i sengen venter, venter p at ynene skal gli igjen og jeg skal gli inn i drmmeland. Men ingenting skjer. Kanskje det blir bedre med tiden? - Det hper jeg virkelig. 

 

Over til noe helt annet, fordi jeg har problemer med sove, s har det blitt til at jeg str opp etter ha prvd sove en god stund. Gr ser noe p tv, for bli trttere, for s g legge meg. i det siste har jeg blitt avhengig av Twilight.... Ja.. du hrte rett, Twilight! Jeg har n i lpet av en uke, sett alle filmene, for s begynne se dem p ny. Det er noe med den alt oppslukende kjrligheten som fascinerer meg, kjrligheten som betyr mer enn liv og dd. Jeg vet ikke om jeg syns det er usunt eller romantisk, eller kanskje litt av begge, hehe. Men jeg blir jo alltid litt ekstra opptatt av kjrlighet og klissete romanse rundt valentines day, som jeg ser at det faktisk har blitt allerede! Ha en flott valentines day alle sammen, ha troen p kjrligheten - det har jeg!

S snakkes vi i morgen :)

 

 

 

- uperfekthverdag

Jeg savner barna mine.

Det er ikke det at jeg ikke ser dem, jeg ser dem hver dag! Jeg str opp om morgenen, steller dem, lager niste og gir dem bde kos og klem fr det er avgrde til barnehage og skole.

Men vi, som mange andre er i denne bermte tidsklemma som alle snakker om. Jeg fler nesten aldri jeg har helt tid til sette meg ned og virkelig ta meg tid til vre i net. Misforst meg rett, jeg er jo med barna mine leker osv, men jeg har alltid tusen tanker om ting som M gjres, bde fr og etter barnas leggetid. I tillegg s jobber jeg i butikk, der det ikke blir helt f kveldsvakter, de varer ikke lengre enn til 20.00, men da er allerede tvillingene i seng fr jeg kommer hjem og eldste jenta er midt i kvelds-stellet nr jeg nr inn ytterdra. 

Det jeg virkelig savner, er kunne vre med dem, uten mtte tenke p klesvasken som skulle blitt tatt hnd om i gr og om vi har nok poteter til middagen senere p dagen eller om jeg m vaske badet etter barna er i seng eller om det kan la seg vente enda en dag. 

Tvillingene raserer raskere enn jeg rekker rydde, og fr jeg vet ordet av det, s har eldste jenta dratt ut alle klrne av kles-skapet for finne antrekket til skolen dagen etter. I mens jeg plukker opp alle klesplaggene fra gulvet, bretter og plaserer de i skapet igjen, s blir det fryktelig stille (alle som har barn, vet at det er nr det blir stille at det foregr fanterier). Da er plutselig den ene tvillingen p kjkkenbordet og den andre p benken og henter ned noe godt fra skapet, som de da skulle dele i skjul. Og i tillegg s har samboeren for tredje dag p rad vert litt for lenge oppe dagen fr og trenger virkelig  legge seg nedp klokken 17 p dagen, fordi han er s sliten (noe som er helt forstelig, siden han bare mtte se en episode til av den kjekke serien som vi ser sammen, selv om han vet hvor trtt han blir). S da str jeg der, med middag som skal lages, tre barn som drar meg i bde genser og bukser fordi de skal vise meg noe kjempeviktig, mens jeg funderer p det badet som s inderlig burde blitt vasket.

Jeg sier ikke at jeg ikke trives i min hverdag, for det gjr jeg! Jeg elsker bde barn og samboer, men noen ganger skulle jeg bare s gjerne hatt et 4 timers lengre dgn!

Det er selvflgelig ikke alle dager som er like, det er noen f dager der vi har all tid i hele verden. De er unike, og de dagene og yeblikkene er det som gjr at alt strevet og slitet blir verd det. Det er da jeg virkelig kjenner p hvor heldig jeg er og hvor mye jeg setter pris p den fantastiske familien min!

 

- mesterverk p kjleskapet -

absolutely worth it! -

 

 

- uperfekthverdag

Meg, p godt og vondt!

Hvordan begynner man da? 

Kanskje forteller man litt om seg selv? -

Jeg er en 27 r gammel 3 barns mor. Jeg har en jente p 6 (snaart 7, dette er veldig viktig for henne), og s har jeg to-eggede tvillinger (en gutt og en jente) p 2 r. Min samboer og jeg har vert sammen i snart 8 r og forlovet i 3 r. Jeg jobber i en butikk, hvor jeg trives veldig godt.

Jeg har en travel hverdag, hvor det fles som om hvert minutt teller og det alltid er noe henge fingrene i! 

Nr du har en travel hverdag hvor ikke alltid alt gr som det skal ( det kan jeg love deg at det ikkje gjr med tre travle barn), s trenger man et utlp for taker og flelser, det er dette jeg har tenkt bruke denne bloggen til. 

S fr tiden vise hvordan det gr, snakkes i morgen!

 

 

 

-uperfekthverdag